vi glemte at de fantes

FABULERENDE FANGST OG ABYSSALE SPØKELSER

Om fiktive dyphavsorganismer av spirulina og blyant, og hvordan kunsten og fiksjonen kan formidle komplekse fenomener og skape alternative måter å se og sanse verden omkring oss på

Forfatter: Hanna Halsebakke

Vårt prosjekt Ekko Ekko tar utgangspunkt i klimaforandringer og dets konsekvenser i og omkring havet og dets økosystemer. Vårt forstørrelsesglass er rettet mot havets mikrokosmos. Nærmere sagt alger og blågrønnbakterier. De fungerer i vårt prosjekt som en metafor for hvordan tilsynelatende usynlige prosesser påvirker livsviktige sykluser, i tillegg til å brukes som direkte materiale (da vi har grodd algene Chlorella Vulgaris, Prymnesium Parvum og Chlamydomonas Reinhardtii) og som estetisk inspirasjon for tegninger. Med tegning, blekklaging, monotypi, poesi, digital mikroskopfotografi, animasjon, glassblåsing og støp har vi undersøkt ulike måter å nærme oss en økofiktiv fortelling om de udokumenterte vesenene på havets bunn.

Vi arbeider i krysningsfeltet mellom biologi, miljøfilosofi og kunst. Biologien bringer blant annet kunnskap om økosystemenes funksjon og hvordan mikroskopiske organismer kan påvirke enorme livssykluser. Miljøfilosofien bringer blant annet etiske dilemmaer omkring ressursfordelinger og alternative naturbegrep. Kunsten har så evnen til å stille andre spørsmål enn det akademiske. Den kan oppleves sanselig, romslig og sosialt. I kunsten kan flere virkeligheter eksistere ved siden av hverandre. Språk oppheves og sanser og bilder overtar. Blyanten kan illustrere virkeligheter som aldri har funnet sted,  lede oss inn i andre universer der for eksempel mennesker, dyr og plankton snakker samme språk og dermed åpne for nye former for persepsjon og empati. Fiksjonen og fantasien fører oss nye steder hen og kan hjelpe oss å forstå vanskeligheter med tiden vi lever i. Ursula le Guin sier i forordet til boken The Left Hand of Darkness (1969): “Science fiction is not predictive; it is descriptive.”

I det moderne, kapitalistiske vesten er vann gjerne symbol på kraft, noe som kan kjøpes og selges, og et opphavssted for ressurser. Vi trenger historier som forbinder oss med havet. Noen av historiene finnes allerede, noen må hentes opp igjen og noen må skapes.  Tegning er en meditativ og sanselig prosess, men resultatet i mine tegninger blir gjerne spekulativt. Formen som helhet er fiktiv. Men du vil finne spor av celler, cyster, røtter, alger, koraller og tang. Gjennom blyantstreken finner jeg former jeg aldri har sett før, og kan gjennom tegningen skape metamorfoser som blander og dveler ved ulike temporaliteter. Med Ekko Ekko forsøker vi å omfavne det uvisste, til og med verne om det. Erkjenne at en ikke alltid må vite alt. Derfor tyr vi også til undringen og myten.

More than 80 percent of the ocean has never been mapped, explored, or even seen by humans. A far greater percentage of the surfaces of the moon and the planet Mars has been mapped and studied than of our own ocean floor
(National Geographic 2019)

Min serie Dyphavsgrop er en  serie tegninger laget med spirulina, grå blekksopp fra Engeløya og grafittblyant. Disse tegningene var utgangspunktet for serien …og vi glemte at de fantes, som er en del av utstillingen. En serie med tegninger med spirulinablekk og blyant.

Dyphavsgrop I. Spirulinablekk og blyanttegning på akvarellpapir, 60 x 100 cm, 2022
…og vi glemte at de fantes. Spirulinablekk og blyant på akvarellpapir, 60 x 100 cm, 2022

Jeg tegner med undringen om hva som finnes under avgrunnssonen (delen av havet på fire tusen til seks tusen meters dyp (Scales 2021:29)). Den er etterfulgt av den hadale sonen som er preget av renner på havbunnen, såkalte dyphavsgroper som Marianegropen der Challengerdypet i det vestlige Stillehavet er målt til 11035 meter (SNL 2020). Tidlige marinebiologer trodde havbunnen lå død og øde. Men i 2020 var det registrert 26.363 dyphavsarter hos World Register of Deep-Sea Species (Scales 2021:31). Organismer ble oppdaget i klimaer man ikke trodde var mulig å leve i, organismer forskere tror å være etterkommere av det første livet på jorda. Og jeg tegner med undringen om hvilke organismer som vil finnes i en fjern geologisk fremtid. En fremtid der mennesket har satt sine spor i verden med sitt oljesøl og innblanding i økosystemet. Deres skikkelser er spøkelsesaktige, og jeg forsøker fange dem i dyphavsgroper av papir.

Begrepet spøkelse i denne sammenhengen er hentet fra et intervju i Art Review med Anna L.Tsing (2021):

We are surrounded by ghosts. Consider those plants that have lost the animals that distribute their seeds, meaning they are no longer able to reproduce. They’re still clinging on, but there is no prospe- ct of survival. They have one foot in the world of ghosts. This haunting is not just metaphorical, it is a material form of ghostliness.

Organismene på havets dyp er spøkelsesaktige i deres ikke-illustrerte, ufotograferte, urørte tilstand. Og som Tsing peker ut, svømmer det fisker omkring som er den siste av deres art. Tegningene mine refererer gjennom materiale og form til eksisterende liv på land og til havs– men ønsker gjennom det spekulative å stille spørsmål ved hvordan vi forholder oss til arter og liv og mineraler som ennå ikke er oppdaget eller utvunnet.

For å utvide og omtenke vårt natursyn og omtanke trenger vi å skape nye forhold til våre omgivelser, medmennesker og medorganismer. Ved å dykke i en liten bukt langs den langgrunne Helgelandskysten får vi en forståelse for at det er en verden derunder vi så vidt har møtt. Undervannsorganismene snakker ikke vårt språk. Men de har en stemme. Som vi kan høre i Jana Winderen sine lydverk Spring Bloom In The Marginal Ice Zone (2018), der torsken, krepsdyrene og knølhvalene synger i kor. Vår samarbeidspartner i Ekko Ekko, Sebastian Strand, har fulgt belugahvalen Hvaldimir og oppdaget i et filmopptak at Hvaldimirs språk ikke var som vanlige belugahvaler- da Hvaldimir har brukt mer tid med mennesker og båter enn hvaler speiler hans språk lyden av båtmotorer. Historien vitner direkte om menneskets innflytelse på dyreliv.

Da jeg ikke kan kommunisere med materialene jeg arbeider med, men ønsker en dialog eller møte med dem, forsøker jeg å skape former for respons. Å male med botanisk blekk innebærer tap av kontroll. Det er lyssensitivt, og spirulinablekket går i møte med lyset fra grønt til turkis. Ofte starter jeg prosesser (som når jeg legger blekket på papiret) og fungerer deretter som en tilskuer når jeg følger tørkeprosessen gjennom mikroskop. Blekket blør ut i et uttrykk av valører, konsentrasjoner, krystalliseringer og mønstre. Videre kan man tenke at også materialene samtaler. Som i en akvarell der pigmentet, vannet og papiret responderer på hverandre. I serien Flytende samtaler (hannahalsebakke.com/flytende-samtaler)  med blekktegninger fra Engeløya brukte jeg blekk fra grå blekksopp og rogneblader funnet kilometervis unna hverandre. Essensen fra planter som vanligvis ikke deler samme nærlandskap, møttes på papiret.

Vi maler med havet. Salt, alger, bakterier, klorin, lakselus. For ingenting er nøytralt. Alt inneholder noe annet. Et glass med iøynefallende klart havvann inneholder blant annet sulfur, magnesium, kalsium, kalium, karbon og brom. I et gjennomsiktig utpust skiller vi ut karbondioksid. “To drink a glass of water is to ingest the ghosts of bodies that haunt that water ” skriver Astrida Neimanis i sitt essay Hydrofeminism: Or, On Becoming a Body of Water (2019). Når vi drikker et glass vann, drikker vi spor av rense- anlegg, oljesøl, andre organismer og deres bakterieflora.

Writing, images, objects, and other art forms can work in these ways, giving us access to an embodied experience of our wateriness that might otherwise be too sumberged (...) too large or distant (...) these stories too are pulled from a material world – but then condensed, concentrated, and given back to us such that we can more readily access and amplify them, anew.

(Astrida Neimanis 2017 :55)

Som Neimanis skriver, kan kunst formidle kompliserte og abstrakte konsepter, konsentrert i fordøyelig form. Å ha et prosjekt der en leser seg opp på FNs havvisjoner og økologisk kollaps er tungt. Man kan stille seg spørsmålet om man i det hele tatt kan gjøre en forskjell, eller om kunsten er riktig vei å gå. Økosorgen er tung. Den ligger som et bakteppe under kaffebesøkene på Vega der vi snakker om rødlista arter og fiskeoppdrettsanlegg. Ved å fokusere på det mikroskopiske og menneskene omkring oss forsøker vi å skape vi et rom for håp og fellesskap gjennom fokus på det man kan gjøre, her og nå.

I utstillingen i Harstad 25.juni - 2.juli vil du møte et kunstnerisk økosystem av animasjon, tegning og skulpturer.

Litteraturliste
Bossi, Larelle. (2020). Blue Ecofeminism: Rethinking Our Oceans and Remembering the Goddess. University of Tasmania.
Challengerdypet. (23.6.20) i Store norske leksikon.
Eastham, Ben. (29.11.21). Anna L. Tsing on Creating ‘Wonder in the Midst of Dread’
Guin, K.Le Ursula. (1969). The Left Hand of Darkness. (Forord). Gollancz, London
Neimanis, Astrida. (2019). Hydrofeminism: Or, On Becoming a Body of Water.
Labaratoriet for Æstetik og Økologi, Danmark.
Neimanis, Astrida. (2017). Bodies of water. Bloomsbury Academic.
Scales, Helen. (2022). The Brilliant Abyss. Black Cat
Winderen, Jana. (9.12.18). [Musikkstykke] Spring Bloom in the Marginal Ice Zone